40′

I dag er jeg i humør til å anbefale. Anbefale, anbefale, anbefale. Jeg vet om så mye fin musikk og herlige filmer og rørende bøker (de er i allefall det i mine øyne!) som jeg vil dele med hele verden. Det kan være et framskritt i seg selv, ettersom jeg i blant har tendenser til å være ganske eiesjuk når det kommer til sånt.

Det er alltid noen der ute som veit hvem som er avbildet ovenfor. Så er det noen som kanskje ikke kjenner dem igjen, men som fortsatt hører på dem eller i det minste har hørt om dem. Og så er det de som aldri har hørt om god musikk i det hele tatt. Det er dere jeg vil henvende meg til i kveld (men alle andre er selvfølgelig hjertelig velkomne til å lese (hehehe)). Jeg setter spotlighten på dere, for nå er det faen meg på tide at dere får et innblikk i herlig musikk. Det er aldri for seint.

Det kan alltids være at Sigur Rós er et ukjent navn for noen av dere. Så, la meg presentere dem på en hyggelig måte. Sigur Rós ble dannet i Reykjavik i 1994 av tre islandske karer; Jón Þór Birgisson (ofte bedre kjent som Jónsi) (gitar og vokal), Georg Hólm (bass) and Ágúst Ævar Gunnarsson (trommer). Vil også presisere at de selvfølgelig spiller flere instrumenter som xylofon, piano, fløyte, blikkfløyte, banjo etc. Bandnavnet deres er islandsk ordspill, og ordspill er koselige uansett om de er tørre eller fine. I dette tilfellet; det sistnevnte. Ordene Sigur og Rós betyr seier og rose. Seiersrose, kan man si. Navnet er likevel faktisk lånt fra Jónsis yngre søster Sigurrós som ble født samme dagen som bandet, og så delte de navnet hennes i to. Vakkert.

Jeg skal ikke plage dere med altfor mye historie, men jeg synes at det er til tider kan være viktig å ha litt bakgrunnsinformasjon liggende i hodet. Dessuten kan det være til nytte i quizsammenhenger. For eksempel så var jeg på filmkveld med filmklubben i går, men BRÅTT så ble vi quizklubben etter filmen. Man veit aldri når det ankommer en quiz. Tro meg.

Nuvel. Kjartan Sveinsson ble en del av crewet i 1998 som keyboardist. Ágúst forlot bandet etter innspillingen av Ágætis byrjun som ble utgitt i ’99, og inn kom Orri Páll Dýrason for å overta plassen bak trommene. Slik har line-upen vært siden det glade året før Y2K. Og hvis dere føler dere som svamper og har lyst til å suge til dere mer, kan dere lese her på hjemmesiden til bandet eller bare på Wikipedia. Like fint begge delene. På Wikipedia står det mye fint om albumene, og på hjemmesiden deres har de også egne sider med både FAQ, uttalelse av forskjellige islandske ord og navn og trivia. Jeg tror jeg er i himmelen. Det fine med trivian er ikke at den bare er mindless; det er helt på trynet nydelige fakta som man nesten går gåsehud av. For eksempel så er Jónsi kjent for å spille gitar med en cellobue, og det hele var en tilfeldighet. Ágúst fikk en cellobue til bursdagen sin, og Georg begynte å spille på bassen sin med den, noe som hørtes forferdelig ut. Jónsi prøvde den på gitaren sin, og siden den gang har han brukt den på alle konserter.

Jeg tror at det viktigste med Sigur Rós er å bare høre på musikken deres. Jeg vet heller ikke om det var dumt av meg å fortelle såpass mye om bandet hvis dere ikke har hørt lite/ingenting av dem, men skitt au. Musikken deres er fantastisk uansett hvor lite eller mye man veit om bandet.

Herregud, musikken deres. Hvor skal jeg begynne? Det som er interessant med Sigur Rós og musikken de lager, er at når det kommer til å beskrive den, så er det enten eller. Enten kan man skrive lange avhandlinger om hvor vidunderlig det er å lytte til, eller så er man bare helt… speechless. Skal jeg være litt teknisk av meg, så kan jeg si at musikken deres er melodiøs post-rock med klassiske og minimalistiske elementer. Den er utrolig ambient, altså den fokuserer på å være atmosfærisk, visuell, rolig og upåtrengende. Noe av det fineste med musikken deres synes jeg, er vokalen til Jónsi. Han har en falsett når han synger, hvilket betyr at han kan synge alt og sopran (mao: meget lyst, spesielt til gutt å være). Og når man hører på den fantastiske vokalen hans som er pakket inn i et nydelig musikklandskap bestående av instrumenter som man skulle tro var magiske… Man nærmest forsvinner inn i en drømmeverden. Det er så vakkert, og enda jeg prøver å beskrive det så godt jeg kan, så føler jeg at ordene mine bare er plastikk og overflatiske i forhold til hvor nydelig musikken virkelig er.

Bandet bruker som oftest islandsk i tekstene sine, men iblant bruker de et språk som heter Vonlenska, eller oversatt til engelsk som Hopelandic. Det er et slags oppfunnet språk som Jónsi synger før tekstene blir skrevet til musikken. Det kan kanskje ikke helt riktig beskrives som et språk ettersom det er mangel på grammatikk, syntaks og slike ting, men mer som en form av gibberish som passer til musikken og som fungerer som et instrument. Den fokuserer på lydene, og bruker melodiøs og rytmiske elementer av synging. Lytt til albumet ( ), der alle vokalene er sunget på Vonlenska.

Det går ikke ann å oppsummere et band som Sigur Rós. Det fungerer ikke, for det er beyond mine evner å oppsummere noe som er hinsides vakkert. Musikken er kompleks og enkel samtidig, og jeg vet at den har satt inn et godt støkke i manges hjerterøtter. Jeg bare håper at dere som ikke har hørt noe særlig av Sigur Rós, føler for å gjøre det nå. Det er egentlig det samme hvilket album eller hvilken sang dere sjekker ut først. Og jeg håper at jeg ikke har gitt dere forbausende høye og urealistiske forventninger til musikken deres. Bare lytt på den, kjenn på den med hjertet ditt. Du trenger ikke tenke. Legg deg ned på gulvet mens du hører, eller sitt og gjør andre ting samtidig. Musikkopplevelsen er deres.